Han slo av radioen. Javel, hva gjorde han nå? Han så ut av vinduet. Så naboene springe ut av husene sine i panikk, åpenbart hadde de hørt den samme nyheten som ham. De så opp mot himmelen, mens de ristet forferdet på hodet, før de forsvant bortover veien som førte til Kirken.
“Skinnhellige idioter” tenkte han. De hadde aldri brydd seg om å gå i Kirken før, ikke engang på søndager. Men nå, nå skulle de begynne å be til Gud. Men nå var det for sent, ingenting kunne redde dem, samme hva myndighetene sa. Det var for sent for mirakler nå.
Han ristet på hodet og så på klokken. Han hadde 15 timer på seg. Kanskje mer, kanskje mindre. Men det hadde ingen betydning. Han skulle i hvert fall ikke sitte å vente, hva var vitsen med det? Nei, han skulle.. Hva skulle han gjøre?
Han gikk og så i kjøleskapet, ingenting. Barskapet, tomt. Han sukket. Bestemte seg for å gå ned til sentrum. Ikke alle kunne vel ha gått i Kirken.
Nabolaget var stille, ikke annet enn lyden fra en og annen fugl var å høre. Han så tvers over veien, på naboens hus. Utenfor sto naboens røde Porsche 911. En bil naboen bare hadde kjøpt bare for å vise nabolaget at ‘jeg er rikere enn dere’. Det hadde irritert ham noe voldsomt. Han hadde hele tiden hatt en slik lyst til å..
Ett ondskapsfullt smil bredte seg over ansiktet hans. Selv om naboen aldri fikk vite noe, så bare for sin egen del.
Han gikk bort til bilen. Døren var ulåst, nøkkelen sto i tenningen. Han smilte ironisk. Naboen hadde sikkert hørt nyheten med det samme han hadde kjørt opp innkjørselen. Så hadde han bare hoppet ut av bilen, og sprunget inn til familien sin.
Han kikket opp mot huset for forsikre seg om at det var tomt. Det virket slik, antageligvis hadde de sprunget til Kirken, akkurat som alle de andre idiotene. Hvis de da ikke hadde forskanset seg i kjelleren, i den tro at de da hadde en sjanse for å overleve. Det hørtes ut som noe naboen kunne finne på å gjøre.
Igjen smilte han ironisk. Menneskets håp døde aldri ut. Håpet og frykten for døden var det som drev mennesket.
Men ikke han. Han kalte seg realist. Han håpet ikke, dette var slutten. Og han var ikke redd for å dø.
Om 15 timer, kanskje mer, kanskje mindre, skulle han dø, sammen med alt annet som levdre på denne planeten. Men innen den tid..
Han satte seg inn i Porschen og gliste bredt. Dette hadde han ventet lenge på, endelig skulle han få se hva denne kjerra var god for. Han startet opp bilen, rygget ut av innkjørselen og dro avsted.
Veiene var tomme. Det bekymret han ikke, det passet ham perfekt. Han satte klampen i bånn. 160.. 180.. 200.. 210… En skarp sving. Han bråbremset. Han kjente bilen snurre før den stoppet. Så lett det hadde vært å bare ha kjørt rett frem. Han gikk ut av bilen og bort til veikanten. Et stup. Ved bunnen lå en ti - tolv biler, fyllt med mennesker hvor håpløsheten hadde tatt overhånd.
Han satte seg inn i bilen og kjørte videre. Han tok det litt roligere nå. Han hadde ikke tenkt til å dø ennå. Han ville se når den kom, se hvordan Jorden gjorde opprør, enorme krefter i kamp. Han visste akkurat hvor han skulle stå når det skjedde.
Han hadde sett seg ut en liten bakketopp med utsikt over havet da han hørte nyhetene. Akkurat der, hvor himmelen møtte vannet, der ville ha den beste utsikten over katastrofen.
Han nærmet seg byen, visste han hadde kjørt en lang omvei. Sirener, blålys, de folka der ga aldri opp. Det var åpenbart at det var ham de var ute etter. Det forundret ham ikke om naboen til og med i dag hadde brydd seg om å anmelde den stjålne bilen.
Med ett var alt han hadde tenkt som blåst bort. Han gasset på og kjørte som en gal mann inn i byen. Politiet etter.
Han gliste bredt, dette var livet. En tom by, han kunne kjøre som han ville.
Men hva i heite h.. gjorde den gamle kjerringa midt i veien?
Igjen bråbremset han. Litt oljesøl i veien fikk bilen til å skrense. I stor fart dro han ukontrollert rett mot en murvegg, men bilen snurret med ett og bakparten traff veggen i stedet. Han hørte hvordan klass bli knust og metall som smuldret opp, men han var like hel. Han tenkte febrilsk at det var typisk at han fikk sin lykkedag, den siste dagen i verden.
Det knakket på ruten. Politimannen ba ham komme ut. Han merket han var skjelven i bena, men det viktigste var at han fortsatt var i live.
Han satte på seg sin mest uskyldige mine, og lirte av seg en lang lekse om en manns siste ønske her i livet. Inne i seg lo han.
Politimannen sa han forsto, sa det var greit på grunn av omstendighetene. Han ønsket ikke at noen skulle tilbringe sin siste dag i fengsel. Politimannen dro sin vei igjen.
Han så på den ødelagte Porschen. Den hadde gjort sin nytte. Han så for seg naboens ansikt, hvordan det ville ha sett ut hvis han hadde sett den nye, fine bilen sin nå. Tanken fikk ham til å le høyt.
“Du, unge mann!” Den gamle kjerringa sto og hyttet mot ham med stokken sin. “Du kunne like så godt ha kjørt meg i hjel! Hvorfor tror du jeg sto der midt i veien egentlig? åh, dere unge nå til dags, dere forstår ingenting!”
Han smilte bare overbærende tilbake. Tenkte at i dag var visst alle gærningene ute, uten å innse at han faktisk var en av dem.
På den andre siden av gaten lå vinmonopolet, og han tenkte “Hvorfor ikke?”
Han gikk og kjente på dørene. Ulåste. Ingen hadde visst brydd seg om noe i dag. Han gikk inn, uten å merke at den gamle dama fulgte etter. Han hoppet over skranken, og tok hyllene i øyesyn. Hva skulle han ta?
Ett par flasker vodka, rødvin, hvitvin…
“Ta med en dyr brandy til meg!”
Han skvatt, holdt på å miste en vodkaflaske. Men hva hadde det gjort, det var nok å ta av. Og det forundret ham at ingen andre hadde vært innom her og plyndret stedet.
Den gamle kjerringa, hva gjorde hun her?
“Jeg vil vel ha litt moro før jeg dør, akkurat som deg, unge mann”
Ok, han skulle finne en brandyflaske til henne.
En liten stund senere sto de to ute på gata igjen, de gikk mot Torget. Han tok store slurker av den ene vodkaflaska si, hun nippet til sin brandy.
Det forundret ham at ikke butikkene hadde blitt endevendt, bare matbutikkene hadde fått gjennomgå. Folk tenkte visst mest på hva de trengte hvis de skulle overleve.
Han så politimannen fylle opp bilen sin med hermetikk, mannen ga ham ett fårete glis da de gikk forbi.
På Torget sto det samlet en mengde mennesker. En mann sto og prekte.
“Jehovas vitner,” forklarte kjerringa. “De siterer fra Johannes åpenbaring. Som vanlig tror de at de vil overleve..”
Han gliste ironisk, enda var det ting som var ved sitt normale.
De satte seg ned på en benk og så på alle menneskene.
Litt bortenfor Jehovas vitner sto en annen gruppe. De var kledt i reiseklær, ved føttene deres sto fullpakkede sekker og reiseklær.
“De tror det skal komme en ufo og hente dem.” Den gamle dama humret for seg selv. “De er like gale som Jehovas vitner.”
Han nikket til svar, og tok en slurk av vodkaflaska. Merket at den var tom. Han vurderte å åpne den andre, men fant ut at han ville smake en iskald øl før han døde.
Han reiste seg opp for å finne en bar som var åpen. Egentlig spilte det ingen rolle om den var åpen eller ikke. Han brydde seg ikke om den gamle kjerringa heller. Dette var en dag for egoister som ham selv.
Han fant en bar, hvor det faktisk fantes folk. “Noen går i kirka, andre drikker,” tenkte han.
Det var stille der. Noen satt og så ut på himmelen, andre så på TVen som sto på oppe i ett hjørne i taket. USA drev visst med en reddningsaksjon der ute i rommet. Han lo litt for seg selv, typisk dem å skulle redde verden.
Men han trodde neppe at de greide det.
Han bestilte ølen sin og fikk den gratis. Hvis han absolutt måtte vente, så kunne han gjøre det her, hvor det var nok å drikke.
Han så at bartenderen også var full. Etterhvert begynte de å snakke. De mimret om alt, selv om de aldri hadde kjent hverandre. Bartenderen fortalte om flere sekter som hadde begått masseselvmord, mens andre igjen påsto hardnakket at de var de eneste som kom til overleve.
De to mennene lo og ristet på hodet. Begge visste at alt egentlig var meningsløst.
Han sovnet etterhvert. Tenkte at han kan kunne unne seg en høneblund før han døde.
Hodet verket og folk jublet. Jublet..?
Han satte seg opp, så seg rundt. På himmelen så han masse lysende partikler, nesten som fyrverkeri.
“Hva er det?” spurte han.
“Det er restene etter meteoren,” forklarte bartenderen.
“USA?” spurte han videre.
“Nei, de dreit seg ut som vanlig. Det var russerne. En eller annen vitenskapsmann hadde visst fått en lysende ide i bunnen av den tredje vodkaflaska,” svarte bartenderen og lo. “Verden er reddet! Hvordan føles det?”
Han fant bare et ord, et eneste ord.
“Faen!”