kzkw.net

Så ble det min Nordstafettur, og jeg må innrømme at jeg har grudd meg fælt siden alle før meg har vært fantastisk flinke. fehodeode ga meg følgende oppgave som jeg har forsøkt å svare etter beste evne:

Hvordan forløper de fem første årene etter en interkontinental kjernefysisk utveksling? Hva tenker de overlevende, og hvordan utspiller dagliglivet seg hjemme hos atomkrigens vinnere?

Etterpå

Det var de som hadde vunnet, men egentlig fantes det ingen vinnere. De landene som hadde kriget mot hverandre fantes ikke lenger. Eller de var der, men der kunne ingen lenger leve.

De snakket ikke om land lenger, de snakket om beboelig soner.

Fem år var gått nå, fem lange år. Han hadde vært et lands leder engang, en folkevalgt leder. President hadde han kalt seg. Nå var han kun en av de mange på jakt etter en beboelig sone.

Han så på menneskene rundt seg, så på de menneskene han hadde sverget å beskytte. Noen manglet et ben eller en arm, andre hadde stygge brannskader, og mange, altfor mange var stråleskadet. Og overalt, bitterheten. Alle hadde mistet noe. De sa at de som døde med én gang var de heldige.

Han hadde trodd at han hadde beskyttet dem. Beskyttet deres frihet, beskyttet rettferdigheten.. Men for hvilken pris?

Den gangen, for fem år siden hadde det vært så enkelt å bare gi ordrene, skrive på noen papirer, vise litt styrke.

De tør ikke ta oss, vi er for mektige, vi har for mange allierte. Dét var slik de hadde tenkt. Hvis dem hvem som er størst og sterkest, så ville nok de andre gi seg. Formaningene om en fredelig løsning hadde de fullstendig overhørt. Nå skulle verden virkelig få se at de var verdens mektigste land.

Han forsøkte å riste tankene vekk, forsøkte å skyve vekk sin egen dumhet, sin egen skyld i det hele. Men hvordan kunne han? Hver dag ble han påminnet om hva han hadde gjort.

I begynnelsen hadde han forsøkt å skylde på de andre, den andre siden. Det var de andre som hadde begynt, var det ikke? De hadde bare tatt igjen.

Han tenkte ikke slik lenger. Nå visste han at den diplomatiske løsningen hadde vært den riktige. Men nå var det for sent.

I fem lange år hadde de gått på leting etter et beboelig område, et sted hvor ødeleggelsene ikke var altfor store, et sted de kunne begynne på nytt.

Hvordan de hadde klart seg disse årene visste han ikke, men på et hvis hadde det gått. De levde av hva de fant på veien. I blant hadde de møtt andre grupper, lik deres egen. Og de delte med hverandre. Noen hadde vann, andre hadde korn. Det var som om de visste at disse byttehandlene var det beste for alle parter.

Mange hadde likevel dødd, mange vil komme til å dø før reisen var over. Når den var over visste ingen, kanskje aldri. Kanskje fantes det ikke et stort nok beboelig område hvor de kunne slå seg til ro?

Uvissheten var det verste, de visste aldri hva som ventet dem neste dag. Ville de finne noe de kunne spise, eller ville det gå enda en dag, enda en uke. Så mange døde, bare på grunn av hans egen dumhet. Hans eget maktbegjær.

Han ble vekket opp av tankene, noen ropte. Et barn var i leiren deres, alle sprang til. Han kviet seg, enda et barn født til å dø med en gang? Enda et barn med abnormiteter? Det var den samme angsten hver gang, men menneskene kunne likevel ikke la være å prøve.

“Det er normalt!” var det noe som ropte. Han kunne nesten høre at hele leiren pustet lettet ut. Og han så noe annet, håp. Et lite håp var tent i den lille gruppen. Kanskje fantes det en fremtid? Kanskje var ikke menneskeheten dømt til dø ut?

Han måtte se selv, kunne ikke tro det.

“Dette er ikke din fortjeneste,” sa den nybakte moren da han kom inn i teltet. “Ja, vi vet hvem du er, vi har visst det hele tiden,” fortsatte hun. “Mange har ønsket å drepe deg, men vi har beskyttet deg. Vi tenkte at hvis dette var den friheten, rettferdigheten og tryggheten du ville ha for enhver pris, så skulle du selv få smake på den. Vi fant det som en bedre straff enn å la deg få hvile med de døde.”
—

Stafettpinnen går videre til Uten grenser som jeg ønsker å gi følgende oppgave:

Gi oss en kort beskrivelse av hva Ajax er, fortell så litt hvordan Ajax har gjort ting litt lettere for deg og ta gjerne med en anekdote fra livet ditt hvor Ajax var den beste/ eneste løsningen på problemet ditt.