Da var det min tur i NordStafetten og Alliene har gitt meg følgende oppgave:
Hvordan vil du selge fantasy-sjangeren til et publikum som sovner 20 sider inn i Ringenes Herre?
Helt til å begynne med vil jeg gjerne si til de som sovner 20 sider inn i Ringenes Herre at hvis det nå har seg slik at du begynte med fortalen, så kan denne være ganske så kjedelig for de som ikke har lest Hobbiten eller Ringenes Herre før, så der er du tilgitt.
Men hvis du da hoppet over fortalen, så vil jeg si at å sovne etter 20 sider er dumt, for det er nå historien og alt det spennende begynner. Du har kun lest kapittel 1 av boka, og som de fleste bokormer vet så er kapittel 1 ofte bare en introduksjon, en base for resten av historien.
Uansett, koselige, bedagelige hobbiter er kanskje ikke helt din greie? Vel, det finnes en fantasybok for enhver smak, så ikke forkast denne sjangeren før du har fått sett litt nærmere på den.
Det er 8.mars i dag, så er du en av dem som er opptatt av “Kvinner kan”, så bør du vel ta for deg noen av de kvinnelige forfatterne i sjangeren - J.K. Rowling, Marion Zimmer Bradley, Anne Rice og vår egen Margit Sandemo1 for å nevne noen få.
Og er du opptatt av likestilling, så er kanskje “Equal Rights” av Terry Pratchett er godt sted å begynne?
Margit Sandemo er også verdt å nevne i denne sammenhengen da hun skriver mye om kvinner som gjør som de vil og menn som respekter eller ikke respekter dem for det.
Og apropos Terry Pratchett; Liker du sarkasme, ironi og harselas med ja, det meste her i verden så er Terry Pratchett sin Discworld serie noe du kan underholde deg med lenge.
Og for de som vil inn i vår verden og en eventuell dommedag, så kan “Good Omens” som han skrev med Neil Gaiman være et bra tips, - spesielt hvis du liker filmer som f.eks. Dogma eller har lest Johannes Åpenbaring altfor mange ganger. Det er alltid håp, det er derfor vi er mennesker..
Og det bringer oss videre til Neil Gaiman. Neil Gaiman er for de som likte Sin City, elsket Sin City. Det er mørkt, det dystert og poenget er ikke å redde verden, men å få det tilbake til status quo.
Og mens vi er på den dystre siden, du er kanskje glad i middelalderen, du er kanskje glad i at ting ikke blir som forventet, du leser kanskje dagen nyheter for å vite hva fælt som har skjedd i verden, du vet at eventyr er akkurat dét - eventyr. Ja, da finnes det én mann for deg. George R. R. Martin - A song of Ice and Fire. Tro meg, den tiden jeg leste den bokserien, så leste jeg ikke nyheter, da jeg hadde fått mer enn nok av vold og menneskelig idioti/ grusomhet ved bare å lese denne serien.
“A song of Ice and Fire” er også serien for deg som elsker konspirasjonsteorier. Her får du dem servert, og hvordan alt henger sammen vil man bare få vite hvis man henger med helt til slutten.
Og liker du sagn, mytologi og histore, så er vel fantasysjangeren din greie, er det ikke?
Og så for deg som er troende, sist men kanskje ikke minst. Mye av Fantasysjangeren spiller nettopp utfra tro, og kanskje aller mest troen om det gode og det onde. Kampen mellom det gode og det onde, som er sentral for mange troende. Nesten all fantasy har én utvalgt, en profet, en som er utvalgt av Gud(ene) - dette er vel mest klart i Sagaen om Belgarion?
Det er ikke alltid profeten og den utvalgte er den samme personen, men de er der. De er alltid der, klare til å bekjempe de onde kreftene med de midler de har, enten det er magi, rå styrke eller indre viljestyrke. De er alltid der for å lede folk på riktig vei.
Narnia er vel den klareste serien om det å tro, kanskje mest for kristne, da serien ble skrevet for å gi folk en forståelse av kristendommen og det å tro. - Så skam deg, hvis du er kristen og har fordømt fantasysjangeren. De to verkene har bygd fantasysjangeren til hva den er i dag, bygger begge på kristen mytologi og kristen tro.
Men Narnia handler også om noe mer, nemlig det å miste sitt barnesinn, det å tro på det fantastiske. Man kommer ikke til Narnia hvis man ikke er åpen for det.
Og der har vi kjernen i all fantasy. Hvis du ikke tror på det fantastiske, ikke en gang har en spire til det, så vil du aldri tro, aldri finne en løsning, aldri se noe annet enn det grå og triste. Derfor; ved å lese fantasy og utfordre dine egne tanker og sanser, så vil du utvikle deg som menneske.
Kristin helt bak mål(?) på feil jorde(??) bringer nå stafettpinnen til Kristin på bærtur.
Det sies at navnet skjemmer ingen, men vi som er Kristin’er kan kanskje ha noen annen meningen om den saken, så oppgaven lyder som følgende:
Du skal på jobbintervju og dagens overskrifter i avisene er: “Kristin Halvorsen støtter gasskraftverkutbyggingen 100%”, “Kristin Kirkemo drepte 20 stykker på perm”,”Kristin Clement ga støtte til jukseforsker” og “Kristin Krohn Devold tatt for underslag av en halv milliard kroner fra forsvarsbudskjettet”.
Jobbintervjuet starter slik av godmodig intervjuer: “Jasså, Kristin, ja, jeg har lest mye om deg i dag..”
- Fortell så hvordan resten av intervjuet foregikk, og hvordan du fikk renvasket vår navn.
- Margit Sandemo skriver mye forskjellige, men Sagaen om Isfolket, Heksemesteren og Lysets Rike passer godt inn i fantaysjangeren til tross for at disse utspiller seg i vår verden

[...] Resten [...]
March 9, 2007 @ 7:47 am
Jeg har aldri hørt sammenligneingen mellom Sin City og Gaiman før? Det var jo orginalt, men ikke akkurat det jeg ville tenkt, tror jeg?
March 10, 2007 @ 8:06 pm
Jeg leste Neverwhere og så Sin City omtrent samtidig, og begge ga meg denne dystre, makabre følelsen så det var til en hvis grad naturlig for meg å sammenligne de to.
March 11, 2007 @ 8:33 am
Dette var en virkelig fin oversikt som jeg innser at jeg aldri kunne skrevet selv. Vel har jeg hørt om de fleste forfatterne her, men hullene i min fantasy-kunnskap er store, samtidig som jeg helt klart har sansen for sjangeren. Dette var en bra intro og nyttig oversikt jeg antagelig kommer til å titte nærmere på når tiden for skjønnlitteratur vender tilbake!
March 12, 2007 @ 9:57 am
Neverwhere for meg var egentlig mest opptimistisk - hvordan det dystre, som du sier, blir til noe fint. Men Sin City får meg liksom alltid til å føle bare avsky og desperasjon, tror jeg.
Men nå skjønner jeg mer av hva du mente.
Takk!
March 12, 2007 @ 2:05 pm
Tiqui: Bra dette innlegget kan gi inspirasjon til å finne noen gode forfattere i hvert fall. Syntes oppgaven var vanskelig, egentlig. Jeg har ikke fått lest så mye som jeg har ønsket.
Beate: Sin City er vel litt råere i kanten enn Neil Gaimans skriving.
March 12, 2007 @ 5:47 pm
Jeg tror vi må slå fast at vi bare er forskjellig skrudd sammen, vi som elsker å lese. Jeg datt av ved Margit Sandemo, jeg har (faktisk) lest første bok i den berømte sagaen, og aldri har jeg blitt mindre fenget av noe i mitt liv… Samme jenta (16 år) ble imidlertid bergtatt av Innhaugfolket av Anne karin Elstad, som er så langt fra fantasysjangeren som det går an å komme. Hm - kanskje det er Elstads skyld alt sammen?
Jeg har sett filmen Sin City og likte den godt, og her om dagen lot jeg meg motvillig sjarmere av V for Vendetta som også er basert på tegneserie. Men fremdeles er dette og fantasy-sjangeren en ukjent, fremmed og underlig materie for meg.
Takk for fin salgstale og glødende engasjement!
March 13, 2007 @ 6:00 pm
Fantasy er ein sjanger som spenner seg over like mykje forskjellig som “spenningslitteratur”. Nokre bøker er sosialrealistiske middelaldersoger med noko tidshøyrande mytisk innhald og ber preg av nitid research, andre er “fri” fantasi, mykje er ungdomsbøker, noko er politiske maktspel, noko er utforskning av den menneskelege psyke, noko er reint psykodrama, noko er krim, noko er syntese av naturvitskap og filosofi som krev at lesaren har inngåande kjennskap til både fysikk, filosofi og teologi, og så bortetter.
Margit Sandemo er fantasy for 11-årige jenter. Tolkien for gutar av begge kjøn og alle aldre. Mine absolutte favorittar til no er His Dark materials (Phillip Pullman) og Guy Gavriel Kay (the Fionavar tapestry og Tigana).
March 15, 2007 @ 9:45 pm
Alliene: Elstad er av noe jeg ikke har lest, men uansett så tror jeg at - som nevnt - at du vil finne noe av sjangeren som du kan like - noe jeg har forsøkt å få frem i innlegget.
Avil: Tolkien er for alle tom. gutter som er litt kvinner. Margit Sandemo er greit hvis du gir f. i skrivestil og lar historien utfolde seg i stedet. - Og jeg ville ikke ha latt noen 11-åring lese hennes bøker.
Ellers så fikk jeg ikke med HDM i posten. Det er mange som er glemt, men jeg ville ha frem litt av mangfoldet.
March 15, 2007 @ 10:53 pm
Jeg må ha ny input hører jeg. Herlig, herlig, herlig.
March 19, 2007 @ 4:06 pm