kzkw.net

Jeg skrev engang på et forum at hvis jeg kunne ha fjernet noe fra verden så var det menneskers evne til å legitimere destruktive handlinger. Vi har alle evnen til å vri en dårlig ting til å bli en god ting, en riktig ting, en god gjerning.

Hvor ofte er det ikke at vi har hørt at noen har blitt slått ned, og så tenkt at “H*n fortjente det sikkert”. Dette er jo en klassiker. “Fordi de fortjener det.”

Jeg er veldig fascinert av denne evnen, og hva folk kan få seg til å gjøre bare de er overbevist om at hva de gjør er riktig.

Veldig, veldig ofte innebærer disse gode grunnene å sette opp “oss og dem”. - Rett og slett dele seg fra andre grupperinger og si at “vi er bra, dem er dårlige, så derfor fortjener de det”. Spesielt skremmende blir dette når det snakk om hele samfunn og folkegrupper.

Hitler og nazityskland er egentlig er veldig godt eksempel på dette. De trodde jødene (”dem”) hadde null verdi, de trodde de gjorde verden en tjeneste ved å prøve og bli kvitt dem. De trodde faktisk de gjorde noe riktig.

I dag kan vi se på dette og riste på hodet, for det er ikke lenger riktig for oss å se ned på jøder, hvilket selvfølgelig er en bra ting. Men bakteppet til nazityskland er flere hundre år hvor jødene fikk skylda for alt, hvor jødene var mindre verdt enn de kristne. Hele samfunnet var gjennomsyret med jødehat, og Hitler tok det hele bare til det ekstreme. Han og de andre nazistene så ikke noe galt i å forsøke og utrydde dem. De var overbevist om at de gjorde en god gjerning.

I dag har vi lagt vekk jødehatet, men vi har funnet noen andre “dem”. Det er alltid noen som er “dem”, og som det er helt greit å se ned på og behandle som dritt. Noen av “dem” trenger til og med å “få slått litt vett inn i skallen”, som vi sier her på indre Østlandet. Andre finleser en bok og tolker hva de leser til at de har rett til å si at noen er mindre verdt. Og da har man gjort en god ting.

Det er trist, men likevel fascinerende.

Hva er det som gjør egentlig at vi kan finne på å se at noen er mindre verdt enn oss selv, og derfor kan vi gjøre hva vi vil med dem. Vi kan til og med mene at det er best for dem at vi gjør dette.

Hvorfor har vi denne trangen til å dele oss opp i grupper? Hvorfor har vi så denne trangen til å hevde at vår gruppe er bedre enn din? Og hvor går grensen fra “vår gruppe er bedre enn din” til “og derfor er det helt riktig av oss å behandle alle dere som dritt”? “Ved å tråkke på dere, så gjør vi en god gjerning”.

Hva kommer dette av? Hvorfor kan vi ikke bare se et annet menneske og tenke at “javel, h*n er ikke som meg, og hva så?” ((Og er det egentlig noen som er akkurat som deg?)).

Hvorfor trenger vi å kategorisere dette mennesket til å være en av oss eller dem? Og hvor kommer den retten til vi føler til å behandle andre som dritt, når vi ser at noen er “dem”?

Og opp på alt dette så klarer vi å innbille oss selv at dette er en bra ting, en god gjerning. Vi gjør “dem” en tjeneste.

Hva om det bare er oss? Hvilke gode gjerninger hadde du da gjort?